Har du smerter som påvirker livskvaliteten din?

Mars 2017 hadde snøen smeltet nesten bort. Jeg hadde trent 5-6 ganger i uken nesten hele 2016, og begynte å bli ganske sprek. Jeg spiste sunt og følte meg veldig bra.

Jeg var alene hjemme sammen med datteren min. Hun hadde nettopp fylt fem år og ville lære seg å sykle uten støttehjul. Vi tok frem «Frozen» sykkelen hennes og demonterte vekk støttehjulene. Vi plasserte sykkelen på asfalten og jeg holdt i sete hennes mens hun sjanglet bortover veien. «Ikke slipp pappa», sa datteren min. «Nei da,»svarte jeg. Men jeg løy. Jeg slapp sykkelen og holdt hånden min centimeter unna sykkelsetet hennes. Men hun klarte det. Hun syklet uten min hjelp. «Du sykler jo alene,» sa jeg. Og neste runde stod jeg og så på fra avstand. Og det gikk kjempe fint.

Mens jeg så datteren min rase frem og tilbake på sykkelen sin så hørte jeg to katter sloss bak ryggen min. Vi har en liten katt som har vært hos dyrlegen flere ganger etter at hun har fått juling av nabo katten. Nå prøvde katten vår å gjemme seg under en stol ved inngangsdøren vår, mens den andre katten gjorde alt for å angripe. Jeg løp bort til kattene og klappet i hendene. Nabo katten så dumt på meg og gikk sakte vekk. Jeg fortsatte å klappe i hendene mine og løp etter for å skremme katten ut av hagen. Det hele endte med at jeg skle på et isflak. Og med god fart så svevde jeg utfor en skråning og landet på ryggen. Hodet mitt sendte automatisk signaler til kroppen min om at jeg skulle sprette rett opp igjen. Men kroppen lystret ikke. Du har sikkert opplevd at armen eller beinet ditt har sovnet. Det er død vekt. Det minnet meg litt om den følelsen der jeg lå i en dam av smeltet is.

Jeg klarte ikke å bevege hodet mitt eller resten av kroppen. En redsel bygget seg opp i meg. Hva skjedde? Hvorfor fungerer ikke kroppen? Jeg så i sidesynet mitt at datteren min stanset å sykle. Hun kom løpende bort til meg mens hun ropte, «pappa, pappa.» Jeg trengte hjelp, men ingen andre hjalp til. Bortsett fra datteren min på fem år. Jeg kunne skimte de nye naboene som jobbet ute. De hadde fri sikt bort til meg, men de viste ingen tegn til å se meg. Selv om det var umulig å ikke se hva som skjedde.. Det er vel sånn verden har blitt. Noen vil ikke blande seg uansett. Datteren min holdt meg i hånden og spurte hva som hadde skjedd. Det var vanskelig å svare. Det var som om kraften til stemmen min hadde forsvunnet også. Jeg lå og kjempet i hodet mitt og sendte signaler til kroppen om at den skulle lystre. Telefonen min lå ved inngangsdøren, og den trengte jeg for å ringe etter hjelp. Etter flere minutter svarte plutselig kroppen. Den begynte å bevege på seg. En enorm smerte holdt fast i meg som en stor mørk hånd. Når jeg bevegde meg så føltes det ut som om den store hånden klemte til.

Datteren min dro meg i armen slik at jeg kom meg opp i knestående. Kroppen min var stiv, og jeg hadde allerede fått en sterk hodepine. Krabbende bortover det våte gresset kom jeg meg bort til telefonen. I det hånden min fikk tak i mobiltelefonen så brøt kroppen sammen igjen. Jeg lå rett ut fremfor huset. Datteren min løp inn i huset og fant et skjerf som hun krøllet sammen. Hun tok deretter et fast tak i håret mitt og løftet hodet mitt opp. Hun plasserte skjerfet under hodet, slik at jeg fikk en pute. Hun var så søt, så jeg hadde ikke hjerte til å si at det gjorde kjempe vondt. Noe jeg kan le av i dag. Jeg klarte å ringe etter hjelp, og tretti minutter senere fikk jeg hjelp. Min datters mor ville ringe etter sykebil, men jeg nektet. Jeg har ligget nok på sykehus tidligere, og det er ikke gøy. Hun klarte å få meg opp på beina og inn i huset. Hun hentet en saks og klippet av meg alle klærne. Jeg kom meg inn i sengen og fikk smertestillende.

Denne episoden satte en brems på mye i livet mitt. Fallet ga meg et brudd i ryggen mellom skulderbladene, slo en skjevhet i nakken og hoftene. Jeg har tidligere hatt 2 brudd i korsryggen. Og de gamle skadene begynte å krangle igjen nå. Etter flere legebesøk så fikk jeg beskjed om at jeg normalt skulle vært sengeliggende i ett år. Men det hadde jeg ikke tid til. Jeg klarte ikke å trene, jeg klarte ikke å bære handleposer. Jeg klarte ikke å trekke handlekurven etter meg i butikken. Slik var det nesten i 9 måneder. Jeg lå altfor mye på sofaen og syntes synd på meg selv mens jeg spiste usunn mat. Selv om jeg smertene ble mildere så var de der konstant.

April 2018 reiste jeg til Bosnia. Jeg tok med meg en gruppe mennesker sammen med Eddy Steng. Vi ønsket å vise frem verdens største og eldste pyramide i verden. Pyramiden er 220 meter høy og mer enn 30.000 år gammel. Hva! Hæ! Er det mange som sier. Den har jeg ikke hørt om. Men den har jeg skrevet om i et tidligere blogginnlegg. Tunnelene som er ved pyramiden har en energifrekvens på 7,83 Hz som fungerer helbredene på oss mennesker. Og etter at jeg var inne i disse tunnelene så har jeg vært så å si smertefri.

Og når jeg endelig ble smertefri så begynte jeg å leve sunnere igjen. Nå var tiden til å ta vare på meg selv igjen.

Kanskje kan dette stedet hjelpe deg med dine helseproblemer også?

Hva du enn sliter med, så ikke gi opp.